<3

Eg har en sånn dag igjen. Eg har hadd litt meir av dem i det siste. Eg har ikkje hadd det på veldig veldig lang tid. Når eg tenke meg om har eg alltid prøvd og unngå å tenke på det, kvær gang eg har kjent at eg må skrike har eg tenkt på nåkka anna. No går det ikkje lenger, og eg kan bynne å skrike av den minste ting som minne meg om deg.  Eg savne deg så utrulig mykkje, ord kan ikkje beskrive. Eg savne å fare på fesketura med deg, kjøre tur, sette på fange og kose, tulle, diskutere, klemme deg,  eg savne å prate med deg, eg savne alt vi gjor og eg kunne gjort alt for å få deg tellbake. Eg savne å høre stemmen din, savne å høre at du kalle meg for "pappsipie". Eg prøve å høre stemmen din i hode av og tell, men det e ikkje det samme. Det e ondt å møste det kjæraste man har. Du betyr alt. Eg prøve å se førr meg korsn ting hadde vært vesst du enda va her med oss. Nåkka av det siste du sa va at vi måtte få oss hund igjen, og eg håpe du e glad førr hunden eg har kjøpt. Eg veit iallefall at han hadde elska deg. Eg har alltid sedd opp tell deg pappa. Eg har alltid vært så stolt av deg. Spesielt korr tøff og sterk du har vorre. Du prøvde og holde følelsan inne i den tunge tida, du viste oss ikkje at du va redd, men eg vesste at innerst inne va du redd. Du sku alltid være så sterk. 

Eg huske under det første møtet vi hadde på sykehuse, der vi va samla inne på et rom for å få informasjon og prate med lega og andre ansatte om krefttypen og tellstanden din (som då va veldig bra). Eg huske du satt og så på meg heile tia. Eg prøvde og å være sterk - akkurat som deg, men eg trur du så at eg va redd, eg trur du så at eg egentlig bare ville skrike. 

Eg kommer på så mange minna vi har hadd ilag. Veldig mange gode, men også nån triste. Det e så mykkje meir å fortelle.. 

Det går ikkje en dag uten at eg tenke på deg. Eg har så mykkje eg sku ha fortalt deg. Vi har så mykkje vi sku ha gjort. 

Elske deg, verdens beste pappa ♥ Håpe du har det bra i himmelen.. 

 

The last breath

Eg veit ikkje heilt korr eg skal bynne.. Det e no gådd et år sia. Et år sia eg hadde den verste dagen i mett liv, ikkje bare eg, men mine søsken, ho mamma, resten av familien, dine goe venna og andre bekjente. Du betydde så masse førr så mange. 

På denna dagen førr et år sia, skjønte eg at du blei å førrlate oss. Eg så kor svak du va, du kjempa så hardt, men kampen blei førr tong. Eg satt ved sia og så på deg, du lå i senga, du sov førr det meste og når du va våken klarte du nesten ikkje og sei nåkka. Bare små korte ord som du brukte alle dine krefta på å få ut. Eg så og hørte at du hadde det ondt, pusten din va så tung og eg så at du lå og kjempa. Det va då eg skjønte at etter all tida der både du og vi har kjempa - for å holde motet oppe, håpet og trua på at detta skal gå bra så e det desverre over. Eg så på deg lenge, eg hadde så løst å skrike, men eg holdt tåran inne, eg ville ikkje at du skulle høre at eg skreik. Det va så grusomt. Eg vesste at det va den siste tida mi med deg. 

Plutselig va det heilt stilt, eg så deg rett inn i øyan. Hjertet dett hadde slutta og slå og du hadde sovna inn. Eg la hodet mett på brøstet dett og eg lå der og skreik og skreik. Etter all tida med opp og nedtura, frykt, usekkerheit, sorg, kjærligheit, sykdom og smerte va kampen over. Eg trøste meg med tanken om at du slepp å ha det ondt meir og at eg en dag får se deg igjen. Savnet etter deg e enormt, eg savne deg meir enn en kan tenke seg. Eg kunne gjort alt for å være med deg en siste gång. Skulle ønske livet va så lett som at du bare kunne komme tellbake. 

Elske deg, kjære pappaen min 

I hate getting flashbacks from things I don't want to remember

Det var så vondt. Så vondt å se deg slik, du var så dårlig. Jeg løp for å finne en bøtte, du spydde og spydde. Du ble bare dårligere og dårligere. Jeg visste at du hadde det vondt, og jeg visste at du var redd. Du ville ikke dø. Men hva skulle jeg si? Ordene kom liksom aldri ut, de bare lå der, innesperret og uhørt. Når jeg tenker tilbake skulle jeg ønske jeg sa noe, alle de tankene jeg hadde. Men jeg vet at du forstod, og at du heller ikke ville prate om det. Kreften, smerten, usikkerheten, redselen for å dø og alt det andre. Det var ikke lett, ikke for noen. Spesielt ikke for deg. 

Det skar seg i hjertet hver dag når jeg kom hjem fra skolen og du bare lå på sofaen og sov. Du var så slapp. Og å sove var den eneste måten for å få litt fri fra smertene. Iallefall litt.. De dagene du satt i stolen din, drakk kaffe og leste avisen. Herregud, for en herlig følelse. Det var så ubeskrivelig godt, men desverre alt for sjelden. Noen ganger når du lå og sov måtte jeg sjekke om du pustet, jeg var så redd for at du plutselig skulle sovne stille inn, hjemme på sofaen en helt vanlig dag.. Du satt hele tiden og så ut vinduet, du så så tankefull ut. Jeg lurte hele tiden på hva du tenkte på. Tenkte du på hvordan det var å dø? Tenkte du på hvordan vi kom til å ha det etter du døde? Skjønte du hele tiden hvordan vei det kom til å gå? Kjente du noengang en liten følelse av at du ville dø, fordi du ikke orket mer? 

Jeg er så glad for at jeg den dag i dag kan tenke tilbake på det gode forholdet vi hadde. Jeg er jo "pappsipie" som du pleide å kalle meg og det kommer jeg alltid til å være. Jeg er takknemlig for den tiden vi fikk sammen, og alle de fine minnene vi har hatt. Jeg kunne aldri byttet deg ut med noen, ingen kan måle seg med deg. Jeg blir så sint og frustrert noen ganger, ting er ikke alltid like lett og det er da jeg virkelig kjenner at jeg trenger deg. Noen ganger føler jeg at du her med meg, at du er i himmelen og passer på oss. Jeg liker hvertfall tanken. En dag ses vi igjen 

Jeg kunne gjort alt for å ta dette bildet på nytt, alt for bare noen sekunder med deg. Vakreste engelen 



Tusentakk!

Må bare si tusentakk for alle de fine tilbakemeldingene jeg fikk på forrige innlegg, både på facebook og kommentarer! Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg, og det er sånne som dere som gjør hverdagen lettere! Ble helt overveldet over at så mange tok seg tiden til å lese, òg ikke minst dele innlegget. Tusentakk alle sammen! :-) 




 

Den siste tiden

"Han er heldig visst han overlever nå", det var en av beskjedene vi fikk. Mamma gråt og gråt, jeg visste at det ikke var sant. Så lenge det ikke var de på sykehuset som sa det, klarte jeg ikke å tenke slik. Jeg og mamma dro til sykehuset samme dag, og da sa de at han kom til å overleve. (dette var en av gangene han ble sendt til sykehuset fordi han var blitt dårlig). Jeg hadde rett også, han overlevde da. Jeg mistet aldri håpet, hadde alltid troen på at han skulle overleve. Det ble flere og flere turer frem og tilbake på sykehuset, hjemme i noen dager, på sykehuset i noen dager. Noen ganger stod jeg opp og så at pappa ikke var i stuen. "hvor er pappa?", "han ble sendt på sykehuset i morges, han var dårlig". Slik var det ofte.

Ting gikk opp og ned. Noen ganger var han dårlig i noen dager, så ble han bedre, og så ble han dårligere igjen. Han sov for det meste, spiste lite, ble bare tynnere og tynnere. Det var så vondt å se pappa slik, se at han hadde det vondt. Vi fikk beskjed om at han ikke kom til å overleve, men hvor lang tid han hadde igjen var usikkert. Fortsatt tenkte jeg at det kom til å gå bra. Det var ikke før de siste dagene at jeg skjønte alvoret.

Pappa var kommet hjem fra sykehuset, men var på sykestuen i Gryllefjord. Det var to uker siden jeg hadde sett han fordi han hadde vært på sykehuset. Vi dro for å besøke han, og jeg kan ikke beskrive den følelsen. Det var helt herlig å se han igjen, men samtidig helt forferdelig å se fordi han var så dårlig. Jeg hadde aldri trodd at han var så dårlig som det han var. Han hadde vanskeligheter med å prate, jeg forsto nesten ikke hva han sa.

Neste dag var mamma dratt til Gryllefjorden tidlig. Jeg og den ene broren min dro dit utover dagen/kvelden. Broren min klarte ikke å være der, så han dro hjem igjen. Jeg satt der i to timer, hadde bare lyst til å gråte. Jeg presset igjen tårene og bare satt der. Jeg satt der og skjønte at pappa kom til å dø. Det er det verste jeg noen gang har vært med på. Jeg forstår mer og mer at nå, nå er det snart over. Så skjer det, det verste som kunne skje. Jeg ser pappa rett inn i øynene, han er død nå. Jeg begynner og gråte og gråte, jeg er helt knust. 

Men nå får du endelig slippe smerten pappa, nå er du fri.


Pappa, du er verdens beste. Jeg savner deg så utrolig mye, og jeg vil alltid være pappsipie.. Jeg elsker deg 

Fuck it all

Jeg skjønner ikke at folk kan være så respektløse.. Kjenner jeg blir sint, lei og frustrert rett og slett. Er så mye dritt som har skjedd etter at pappa døde, som om ikke det er ille nok.. Kommer ikke til å gå inn på alt som har skjedd, men det er mye forskjellig. Blant annet var det en unge som ropte etter meg og søstra mi på butikken "er Jim død?",  bare noen dager etter at han døde. Noen dager senere var jeg på besøk hos en familie og da sa samme gutt "Hvor er Jim, er han død?" Tenk at familien ikke reagerte på det engang, haalo.. Ble så satt ut og hadde mest lyst til å gråte, så jeg gikk hjem etter det. Det er også noen som driver og skriver statuser på facebook som "elsker deg" osv, enda de ikke har hatt god kontakt engang.. Slike ting både jeg og søsknene mine blir lei og sint av.. Og når enkelte tror at de kan bli sammen med mamma. Ja, det var faktisk en som begynte å være på besøk hos oss og mye annet for å prøve å bli sammen med henne. Respektløst og idiotisk gjort. En vi kjenner fra før altså, hva faen er galt liksom? 




163721capturede769cran20121013a768204922_large

Stay with me, dont fall asleep to soon. The angels can wait for a moment.

Idag er det to måneder siden du forlot oss pappa. Savner deg mer enn noe annet, ord kan ikke beskrive. Alt er så rart uten deg, helt anneledes. Det er så rart og være hjemme uten deg, uten at noen kommer med noen tullete vitser og kommentarer, rart at bilen bare står utenfor uten å se deg kjøre tur rundt i bygda. Jeg kan ikke skravle og le med deg, det blir ikke flere fisketurer på oss, det blir ikke mer lange gode klemmer, det blir ikke mer far og datter stunder.  Det har vært noen tøffe tider, og jeg er bare glad for at du ikke har det vondt lengre. Jeg håper du har det bra der du er nå. Jeg skulle ønsker du var her med oss nå. Kunne ikke hatt en bedre pappa enn deg


My hero ♥ Elske deg

 

Hvil i fred, verdens beste pappa!

Skulle bare si at jeg bare kommer til å blogge når jeg føler for det. Har hatt og har en veldig tung tid nå. For fire dager siden døde pappa. I to år har han kjempet kampen mot kreften, men kreften tok desverre overhånd. I det siste har han bare blitt dårligere og dårligere, og det har blitt noen turer frem og tilbake fra sykehuset. Jeg kan ikke forstå at du er borte pappa, skulle bare ønske du var her sammen med oss. Du var og er verdens beste pappa! Jeg elsker deg. Hvil i fred <3

It hurts, but I never show this pain you'll never know

Lenge siden jeg har blogget - jeg vet. Kommer kanskje til å blogge litt, for nå er endelig mamma kommet hjem, så kan blogge på hennes pc. Det har skjedd mye dritt i det siste, så det er også en av grunnene til at jeg ikke har blogget. 

Var og møtte pappa tidligere i dag. Kan ikke beskrive hvor godt det var å se han igjen, etter at han har vært i nesten to uker på sykehuset. Beste pappa, som jeg elsker så utrolig høyt 


Beste!!



Malin Stensland

+ Legg meg til som venn


Kontakt/sponsorer: malinsstensland@hotmail.com



Follow on Bloglovin
hits