<3

Eg har en snn dag igjen. Eg har hadd litt meir av dem i det siste. Eg har ikkje hadd det p veldig veldig lang tid. Nr eg tenke meg om har eg alltid prvd og unng tenke p det, kvr gang eg har kjent at eg m skrike har eg tenkt p nkka anna. No gr det ikkje lenger, og eg kan bynne skrike av den minste ting som minne meg om deg. Eg savne deg s utrulig mykkje, ord kan ikkje beskrive. Eg savne fare p fesketura med deg, kjre tur, sette p fange og kose, tulle, diskutere, klemme deg, eg savne prate med deg, eg savne alt vi gjor og eg kunne gjort alt for f deg tellbake. Eg savne hre stemmen din, savne hre at du kalle meg for "pappsipie". Eg prve hre stemmen din i hode av og tell, men det e ikkje det samme. Det e ondt mste det kjraste man har. Du betyr alt. Eg prve se frr meg korsn ting hadde vrt vesst du enda va her med oss. Nkka av det siste du sa va at vi mtte f oss hund igjen, og eg hpe du e glad frr hunden eg har kjpt. Eg veit iallefall at han hadde elska deg. Eg har alltid sedd opp tell deg pappa. Eg har alltid vrt s stolt av deg. Spesielt korr tff og sterk du har vorre. Du prvde og holde flelsan inne i den tunge tida, du viste oss ikkje at du va redd, men eg vesste at innerst inne va du redd. Du sku alltid vre s sterk.

Eg huske under det frste mtet vi hadde p sykehuse, der vi va samla inne p et rom for f informasjon og prate med lega og andre ansatte om krefttypen og tellstanden din (som d va veldig bra). Eg huske du satt og s p meg heile tia. Eg prvde og vre sterk - akkurat som deg, men eg trur du s at eg va redd, eg trur du s at eg egentlig bare ville skrike.

Eg kommer p s mange minna vi har hadd ilag. Veldig mange gode, men ogs nn triste. Det e s mykkje meir fortelle..

Det gr ikkje en dag uten at eg tenke p deg. Eg har s mykkje eg sku ha fortalt deg. Vi har s mykkje vi sku ha gjort.

Elske deg, verdens beste pappa♥ Hpe du har det bra i himmelen..

The last breath

Eg veit ikkje heilt korr eg skal bynne.. Det e no gdd et r sia. Et r sia eg hadde den verste dagen i mett liv, ikkje bare eg, men mine ssken, ho mamma, resten av familien, dine goe venna og andre bekjente. Du betydde s masse frr s mange.

P denna dagen frr et r sia, skjnte eg at du blei frrlate oss. Eg s kor svak du va, du kjempa s hardt, men kampen blei frr tong. Eg satt ved sia og s p deg, du l i senga, du sov frr det meste og nr du va vken klarte du nesten ikkje og sei nkka. Bare sm korte ord som du brukte alle dine krefta p f ut. Eg s og hrte at du hadde det ondt, pusten din va s tung og eg s at du l og kjempa. Det va d eg skjnte at etter all tida der bde du og vihar kjempa - for holde motet oppe, hpet og trua p at detta skal g bra s e det desverre over. Eg s p deg lenge, eg hadde s lst skrike, men eg holdt tran inne, eg ville ikkje at du skulle hre at eg skreik. Det va s grusomt. Eg vesste at det va den siste tida mi med deg.

Plutselig va det heilt stilt, eg s deg rett inn i yan. Hjertet dett hadde slutta og sl og du hadde sovna inn. Eg la hodet mett p brstet dett og eg l der og skreik og skreik. Etter all tida med opp og nedtura, frykt, usekkerheit, sorg, kjrligheit, sykdom og smerte va kampen over. Eg trste meg med tanken om at du slepp ha det ondt meir og at eg en dag fr se deg igjen. Savnet etter deg e enormt, eg savne deg meir enn en kan tenke seg. Eg kunne gjort alt for vre med deg en siste gng. Skulle nske livet va s lett som at du bare kunne komme tellbake.

Elske deg, kjre pappaen min

I hate getting flashbacks from things I don't want to remember

Det var s vondt. S vondt se deg slik, du var s drlig. Jeg lp for finne en btte, du spydde og spydde. Du ble bare drligere og drligere. Jeg visste at du hadde det vondt, og jeg visste at du var redd. Du ville ikke d. Men hva skulle jeg si? Ordene kom liksom aldri ut, de bare l der, innesperret og uhrt. Nr jeg tenker tilbake skulle jeg nske jeg sa noe, alle de tankene jeg hadde. Men jeg vet at du forstod, og at du heller ikke ville prate om det. Kreften, smerten, usikkerheten, redselen for d og alt det andre. Det var ikke lett, ikke for noen. Spesielt ikke for deg.

Det skar seg i hjertet hver dag nr jeg kom hjem fra skolen og du bare l p sofaen og sov. Du var s slapp. Og sove var den eneste mten for f litt fri fra smertene. Iallefall litt.. De dagene du satt i stolen din, drakk kaffe og leste avisen. Herregud, for en herlig flelse. Det var s ubeskrivelig godt, men desverre alt for sjelden. Noen ganger nr du l og sov mtte jeg sjekke om du pustet, jeg var s redd for at du plutselig skulle sovne stille inn, hjemme p sofaen en helt vanlig dag.. Du satt hele tiden og s ut vinduet, du s s tankefull ut. Jeg lurte hele tiden p hva du tenkte p. Tenkte du p hvordan det var d? Tenkte du p hvordan vi kom til ha det etter du dde? Skjnte du hele tiden hvordan vei det kom til g? Kjente du noengang en liten flelse av at du ville d, fordi du ikke orket mer?

Jeg er s glad for at jeg den dag i dag kan tenke tilbake p det gode forholdet vi hadde. Jeg er jo "pappsipie" som du pleide kalle meg og det kommer jeg alltid til vre. Jeg er takknemlig for den tiden vi fikk sammen, og alle de fine minnene vi har hatt. Jeg kunne aldri byttet deg ut med noen, ingen kan mle seg med deg. Jeg blir s sint og frustrert noen ganger, ting er ikke alltid like lett og det er da jeg virkelig kjenner at jeg trenger deg. Noen ganger fler jeg at du her med meg, at du er i himmelen og passer p oss. Jeg liker hvertfall tanken. En dag ses vi igjen

Jeg kunne gjort alt for ta dette bildet p nytt, alt for bare noen sekunder med deg. Vakreste engelen



Tusentakk!

M bare si tusentakk for alle de fine tilbakemeldingene jeg fikk p forrige innlegg, bde p facebook og kommentarer! Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg, og det er snne som dere som gjr hverdagen lettere! Ble helt overveldet over at s mange tok seg tiden til lese, g ikke minst dele innlegget. Tusentakk alle sammen! :-)




Den siste tiden

"Han er heldig visst han overlever n", det var en av beskjedene vi fikk. Mamma grt og grt, jeg visste at det ikke var sant. S lenge det ikke var de p sykehuset som sa det, klarte jeg ikke tenke slik. Jeg og mamma dro til sykehuset samme dag, og da sa de at han kom til overleve. (dette var en av gangene han ble sendt til sykehuset fordi han var blitt drlig). Jeg hadde rett ogs, han overlevde da. Jeg mistet aldri hpet, hadde alltid troen p at han skulle overleve. Det ble flere og flere turer frem og tilbake p sykehuset, hjemme i noen dager, p sykehuset i noen dager. Noen ganger stod jeg opp og s at pappa ikke var i stuen. "hvor er pappa?", "han ble sendt p sykehuset i morges, han var drlig". Slik var det ofte.

Ting gikk opp og ned. Noen ganger var han drlig i noen dager, s ble han bedre, og s ble han drligere igjen. Han sov for det meste, spiste lite, ble bare tynnere og tynnere. Det var s vondt se pappa slik, se at han hadde det vondt. Vi fikk beskjed om at han ikke kom til overleve, men hvor lang tid han hadde igjen var usikkert. Fortsatt tenkte jeg at det kom til g bra. Det var ikke fr de siste dagene at jeg skjnte alvoret.

Pappa var kommet hjem fra sykehuset, men var p sykestuen i Gryllefjord. Det var to uker siden jeg hadde sett han fordi han hadde vrt p sykehuset. Vi dro for beske han, og jeg kan ikke beskrive den flelsen. Det var helt herlig se han igjen, men samtidig helt forferdelig se fordi han var s drlig. Jeg hadde aldri trodd at han var s drlig som det han var. Han hadde vanskeligheter med prate, jeg forsto nesten ikke hva han sa.

Neste dag var mamma dratt til Gryllefjorden tidlig. Jeg og den ene broren min dro dit utover dagen/kvelden. Broren min klarte ikke vre der, s han dro hjem igjen. Jeg satt der i to timer, hadde bare lyst til grte. Jeg presset igjen trene og bare satt der. Jeg satt der og skjnte at pappa kom til d. Det er det verste jeg noen gang har vrt med p. Jeg forstr mer og mer at n, n er det snart over. S skjer det, det verste som kunne skje. Jeg ser pappa rett inn i ynene, han er dd n. Jeg begynner og grte og grte, jeg er helt knust.

Men n fr du endelig slippe smerten pappa, n er du fri.


Pappa, du er verdens beste. Jeg savner deg s utrolig mye, og jeg vil alltid vre pappsipie.. Jeg elsker deg

Fuck it all

Jeg skjnner ikke at folk kan vre s respektlse.. Kjenner jeg blir sint, lei og frustrert rett og slett. Er s mye dritt som har skjedd etter at pappa dde, som om ikke det er ille nok.. Kommer ikke til g inn p alt som har skjedd, men det er mye forskjellig.Blant annet var det en unge som ropte etter meg og sstra mi p butikken "er Jim dd?", bare noen dager etter at han dde. Noen dager senere var jeg p besk hos en familie og da sa samme gutt "Hvor er Jim, er han dd?" Tenk at familien ikke reagerte p det engang, haalo.. Ble s satt ut og hadde mest lyst til grte, s jeg gikk hjem etter det. Det er ogs noen som driver og skriver statuser p facebook som "elsker deg" osv, enda de ikke har hatt god kontakt engang.. Slike ting bde jeg og ssknene mine blir lei og sint av.. Ognr enkelte tror at de kan bli sammen med mamma. Ja, det var faktisk en som begynte vre p besk hos oss og mye annet for prve bli sammen med henne. Respektlst og idiotisk gjort. En vi kjenner fra fr alts, hva faen er galt liksom?




163721capturede769cran20121013a768204922_large

Stay with me, dont fall asleep to soon. The angels can wait for a moment.

Idag er det to mneder siden du forlot oss pappa. Savner deg mer enn noe annet, ord kan ikke beskrive. Alt er s rart uten deg, helt anneledes. Det er s rart og vre hjemme uten deg, uten at noen kommer med noen tullete vitser og kommentarer, rart at bilen bare str utenfor uten se deg kjre tur rundt i bygda. Jeg kan ikke skravle og le med deg, det blir ikke flere fisketurer p oss, det blir ikke mer lange gode klemmer, det blir ikke mer far og datter stunder. Det har vrt noen tffe tider, og jeg er bare glad for at du ikke har det vondt lengre. Jeg hper du har det bra der du er n. Jeg skulle nsker du var her med oss n. Kunne ikke hatt en bedre pappa enn deg


My hero ♥ Elske deg

Hvil i fred, verdens beste pappa!

Skulle bare si at jeg bare kommer til blogge nr jeg fler for det. Har hatt og har en veldig tung tid n. For fire dager siden dde pappa. I to r har han kjempet kampen mot kreften, men kreften tok desverre overhnd. I det siste har han bare blitt drligere og drligere, og det har blitt noen turer frem og tilbake fra sykehuset.Jeg kan ikke forst at du erborte pappa, skulle bare nske du var her sammen med oss. Du var og er verdens beste pappa! Jeg elsker deg. Hvil i fred <3

It hurts, but I never show this pain you'll never know

Lenge siden jeg har blogget - jeg vet. Kommer kanskje til blogge litt, for n er endelig mamma kommet hjem, s kan blogge p hennes pc. Det har skjedd mye dritt i det siste, s det er ogs en av grunnene til at jeg ikke har blogget.

Var og mtte pappa tidligere i dag. Kan ikke beskrive hvor godt det var se han igjen, etter at han har vrt i nesten to uker p sykehuset. Beste pappa, som jeg elsker s utrolig hyt


Beste!!



Malin Stensland

+ Legg meg til som venn


Kontakt/sponsorer: malinsstensland@hotmail.com



Follow on Bloglovin
hits